Verbet “sprechen” på tysk kan oversettes til "å snakke" på engelsk. Å forstå bøyningen er avgjørende for å mestre det tyske språket. La oss se nærmere på bøyningen av “sprechen” på tvers av ulike grammatiske tider.
Nåtid
I presens er bøyningen av “sprechen” varierer avhengig av subjektspronomenet:
– Ich spreche (Jeg snakker)
– Du sprichst (Du snakker - entall uformell)
– Er/sie/es spricht (Han/hun/det snakker)
– Wir sprechen (Vi snakker)
– Ihr sprecht (Du snakker - flertall uformell)
– Sie sprechen (Du snakker - formelt, De snakker)
Fortid (enkel fortid)
Enkel fortid på tysk bøyes på en annen måte enn på engelsk. Her er bøyningen av “sprechen” i enkel fortid:
– Ich sprach (Jeg snakket)
– Du sprachst (Du snakket - entall uformell)
– Er/sie/es sprach (Han/hun/den snakket)
– Wir sprachen (Vi snakket sammen)
– Ihr spracht (Du snakket - flertall uformell)
– Sie sprachen (Du snakket - formell, De snakket)
Fremtidig tid
På tysk dannes futurum ofte ved hjelp av hjelpeverbet “werden” etterfulgt av infinitivsformen av hovedverbet. Slik gjør du det “sprechen” bøyes i futurum:
– Ich werde sprechen (Jeg vil snakke)
– Du wirst sprechen (Du vil snakke - entall uformell)
– Er/sie/es wird sprechen (Han/hun/den vil snakke)
– Wir werden sprechen (Vi vil snakke)
– Ihr werdet sprechen (Du vil snakke - flertall uformell)
– Sie werden sprechen (Du vil snakke - formelt, De vil snakke)
Perfektum presens
Perfektum på tysk dannes ved hjelp av hjelpeverbet “haben” eller “sein” (avhengig av verbet) og partisipp av hovedverbet. For “sprechen”, hjelpeverbet “haben” brukes. Her er bøyningen:
– Ich habe gesprochen (Jeg har talt)
– Du hast gesprochen (Du har talt - entall uformell)
– Er/sie/es hat gesprochen (Han/hun/det har talt)
– Wir haben gesprochen (Vi har talt)
– Ihr habt gesprochen (Du har talt - flertall uformell)
– Sie haben gesprochen (Du har talt - formelt, De har talt)
Perfektum i fortid
Perfektum, også kjent som pluperfektum, dannes på samme måte som presens perfektum, men med hjelpeverbet bøyet i preteritum. Her kan du se hvordan “sprechen” er konjugert:
– Ich hatte gesprochen (Jeg hadde snakket)
– Du hattest gesprochen (Du hadde snakket - entall uformell)
– Er/sie/es hatte gesprochen (Han/hun/det hadde talt)
– Wir hatten gesprochen (Vi hadde snakket)
– Ihr hattet gesprochen (Du hadde snakket - flertall uformell)
– Sie hatten gesprochen (Du hadde talt - formell, De hadde talt)
Perfektum futurum
Perfektum dannes ved å bruke futurum av hjelpeverbet “haben” eller “sein” og partisipp av hovedverbet. Her er bøyningen for “sprechen”:
– Ich werde gesprochen haben (Jeg vil ha talt)
– Du wirst gesprochen haben (Du vil ha snakket - entall uformell)
– Er/sie/es wird gesprochen haben (Han/hun/den vil ha talt)
– Wir werden gesprochen haben (Vi vil ha snakket)
– Ihr werdet gesprochen haben (Du vil ha snakket - flertall uformell)
– Sie werden gesprochen haben (Du vil ha talt - formelt, De vil ha talt)